du din dumme dommer, du dømte denne dumme dommen dumt!

- Velkommen til verden!

Nei, jeg vil ikke. Jeg kommer ikke vel inn i verden.

Jeg har bråvåknet fra en vakker drøm, og det gjør vondt. Jeg har oppdaget verden. En verden jeg ikke liker.

Jeg er ikke glad lenger. Klarer ikke å glede meg. Et liv som hele tiden har vært et smil, et ekte smil faktisk, en glede over alt verden har gitt meg, det er slutt. Forhåpentligvis er det bare en pause, en motbakke som vil føre meg helt på topps å gjøre meg enda gladere...men akkurat nå er det tungt. Veldig tungt!

Nå tenker du kanskje, oi, hva har skjedd? Vel ingenting spesielt egentlig, jeg har bare kommet inn i verden. Sett den med nye øyne.

Jeg er fortsatt like velsignet. Jeg har fortsatt like mange gode venner. En utrolig familie. To fantastiske ferieuker velsignet med godvær, bading, sightseing og shopping. Gud er fortsatt der og leder meg på veien. Jeg mangler fortsatt ingenting. (salme 23) Det er fortsatt like utrolig fantastisk vidunderlig at jeg lever. Harry Potter 6 boken kommer snart ut. Naturen rundt meg vitner fortsatt om en skjønnhet større enn alt. I det siste året har Gud forandret meg stort til det bedre. Folk sier jeg er snill! (?) Gud har vist meg nådegaver. Han har gitt meg gleden av å forkynne Hans ord. Jeg har lært Risk som er et kongespill! Jeg har det fortsatt utrolig godt! Altfor godt!

Men jeg klarer ikke å glede meg lenger...

Hvorfor? Mest sannsynlig fordi jeg har analysert og filosofert for mye.... Fordi jeg ikke klarer å glede meg hvis jeg ikke ser noen mening i det jeg gjør...

Det er den ene grunnen, den andre er at hva så om jeg har det godt? Hvordan kan jeg glede meg over mitt eget liv når jeg vet at 30 000 barn dør hver dag av sult? Når jeg ser hundrevis av mennesker, inkludert meg selv, gå forbi utsultede uteliggere. Mennesker med handleposene fulle etter dagens shopping.

Det verste er at jeg ikke vet hvem jeg syns mest synd på. De 30 000 barna og uteliggeren eller de ignonerende, rike tullingene som det kan virke som bare tenker på sitt eget utseendet og velvære. Kanskje har de armen fulle av hvite, gule og røde støttearmbånd til forskjellige ting, men av og til lurer jeg på om det er på grunn av moten, eller fordi de virkelig vil støtte? Så mye annet gjør de i alle fall ikke for å hindre verdens fattigdom og nød. Og det er disse menneskene som irriterer meg så grenseløst at jeg mister all min glede. Enda mer irriterer det meg at jeg våger å dømme disse menneskene. For når jeg snakker om disse menneskene snakker jeg om ca alle folk jeg ser i løpet av en dag. Alle som gikk forbi meg i gatene i London. Alle gjestene i kongeparken. Til og med mange av de jeg kjenner dømmer jeg slik. Jeg dømmer dem som egoistiske mennesker som ikke tenker på annet enn sitt eget og kanskje også sine nærmeste velvære. Velvære inkluderer somregel status som i passende jobb, penger, hus, klær, utseendet, kropp, fornøyelser (som fyllefester, sladder, baksnakking, dyre sydenturer, pc, tv) osv. Jeg synes synd på dem fordi det virker som om livet deres gir så lite mening. Og jeg klikker fordi jeg ikke forstår at det er en slik verden vi lever i! Hvorfor skal det være slik?

Men mest av alt blir jeg sur på meg selv fordi jeg dømmer andre for dette. Fordi jeg setter meg over dem. Fordi jeg ikke klarer å møte dem med kjærlighet. Fordi jeg ikke klarer å sette meg selv sist. Fordi jeg tror at jeg er så mye bedre enn dem, når sannheten er at jeg gjør like mye dumt som dem. Fordi jeg dømmer folk etter å ha sett de passere meg på gaten etter bare å ha sett på dem et lite øyeblikk. Hvilket utrolig dårlig grunnlag er det for meg å dømme hele livet deres?

Nei, med slike tanker inni hodet mitt forstår du kanskje hvorfor jeg ikke klarer å glede meg?

Det verste er at jeg er så fortvilet over alt dette, at jeg kom til det punktet der jeg ikke klarte(evt.klarer...) å se at Gud er god.....